|
|
|
Arbejderavisen, avisa til Kommunistisk Arbejderparti i Danmark, har starta en diskusjon om utviklinga av samfunnssystemet i Kampuchea. Det første innlegget, signert Hans H Nielsen, stiller seg sterkt avvisende til "det kampucheanske eksperiment". HHN mener at den kampucheanske innenrikspolitikken i perioden 1975-78 var forfeilet, og at en fullstendig omlegging av innenrikspolitikken er nødvendig dersom Demokratisk Kampuchea skal kunne seire i forsvarskrigen mot Vietnam. ME, som svarer HHN, deler det synet at store deler av innenrikspolitikken i denne perioden var "venstre"-opportunistisk. Men han tar det forbehold at han mener politikken overfor bøndene, som utgjør et flertall på kanskje 85 prosent av befolkningen, har vært i hovedsak riktig. Flere bidrag til debatten står også i Kommunistisk Tidsskrift, teoretisk organ for Kommunistisk Arbejderparti, nr 2/3-79.
Vi gjengir her innleggene til HHN og ME: Signaturen LM hadde en meget positiv vurdering av økonomien i Demokratisk Kampuchea i Røde Fane nr 5-6, 1978. Vi har bedt han kommentere den danske debatten.
Vi mottar gjerne flere debattinnlegg.
Det er blitt reist mange spørsmål om utviklinga i Kampuchea, Ikke minst etter Vietnams okkupasjon av landet ved årsskiftet og i forbindelse med solidaritetsarbeidet med Kampucheas folk har det vært ført mange diskusjoner om Kampuchea.
I det siste er det kommet fram at det også i Kampuchea finnes forskjellige vurderinger av den politikk som hittil har vært ført i landet. Kampucheanske regjeringserklæringer snakker om å skape en bredest mulig enhetsfront mot Vietnam, mens erklæringer fra Kampucheas kommunistiske parti kun snakker om å konsolidere den revolusjonære arbeider- og bondemakt. Kinas Deng Xiaoping har gitt uttrykk for uenighet med den politiske linje i Kampuchea, mens Sihanouk igjen har slått seg ned i Beijing og støtter Kampucheas befrielseskamp, samtidig som han kritiserer Pol Pots styre skarpt.
Frigjøringskampen i Kampuchea etter militærkuppet i 1970 ble ledet av Kampucheas Nasjonale Enhetsfront med Norodom Sihanouk i spissen. Enhetsfronten ble støttet av de kommunistiske Khmer Rouge-partisanene under Khieu Samphan, men dens grunnlag var ikke kommunistisk, Enhetsfronten var en bred nasjonal demokratisk front som omfattet: "de folkelige krefter i alle klasser, lag, politiske tendenser. religiøse retninger, nasjonale minoriteter og progressive personligheter". (1) (Politisk program for Kampucheas Nasjonale Enhetsfront, Peking Review 15. mai 1970.)
I enhetsfrontens program blir grunnlaget for den nasjonale frigjøringskampen i Kampuchea skissert. Hele folket skal forenes for å styrte Lon Nol-klikken. Etter frigjøringa skal et uavhengig, fredelig, nøytralt, demokratisk og velstående Kampuchea skapes. Det arbeidende folket skal ha makten i de befridde områdene, og det skal skje en demokratisering av hele Kampuchea, etter hvert som de befridde områdene blir utvidet. Alle innbyggerne skal ha stemmerett, rett til å stille til valg, talefrihet, pressefrihet, forenings- og demonstrasjonsfrihet. Retten til å velge bosettingssted og frihet til å reise i landet og til utlandet etc.
Programmet fra 1970 garanterer likhet mellom kjønnene og erklærte at buddhismen også i framtida skal være statsreligion, samtidig med at andre religioner skal sikres frihet. En uavhengig nasjonal økonomi skulle bygges opp. Umenneskelig utbytting av folket stoppes, eiendomsretten til jord og eiendom garanteres. Forrædernes jord og eiendom skulle konfiskeres og fordeles blant bøndene. Bøndene skulle eie den jorda de dyrket, befris fra gjeldsbyrde og få hjelp til å utvikle kooperativer og gjensidig hjelp. Fagforeninger skulle dannes, industrialisering fremmes og det nasjonale borgerskap skulle oppmuntres til å sette i gang virksomheter til nytte for folket. Håndverkerne skulle hjelpes til å høyne arbeidsproduktiviteten, kommunikasjon og transport skulle utvikles, skolenes, universitetenes, studentenes, de intellektuelles og funksjonærenes interesser skulle beskyttes og arbeidsløshetsproblemet løses. Endelig skulle nasjonaliseringen av banker og utenrikshandelen fastholdes, eksporten fremmes og pengenes kjøpekraft sikres.
Dette programmet var et typisk program for en nasjonal demokratisk resolusjon, i en situasjon hvor landet var besatt og herjet av krig. Det gjaldt å samle så brede kretser av folket som mulig. Derfor var en nasjonaldemokratisk enhetspolitikk en livsviktig betingelse for seieren i frigjøringskampen.
Da Kampucheas frigjøring var en realitet, endrer bildet seg fullstendig. Selv om en "Ekstraordinær nasjonal kongress" i slutten av april 1975 vedtok at Sihanouk skulle fortsette som statsoverhode "på det nye historiske trinn og i det nye samfunn i Kampuchea" (2), ble han allerede i desember måned avsatt og satt i husarrest i Phnom Penh. Dette var et signal for en helt ny kurs. Den nasjonale demokratiske revolusjon var åpenbart et tilbakelagt kapittel. Den nye forfatningen av 5. januar 1976 erklærte da også Kampuchea for "en stat for Kampucheas arbeidere, bønder og andre arbeidende mennesker" (3). Senere har Pol Pot i en tale den 28. september 1977 klart definert "det nye trinn i vår revolusjon" som "en sosialistisk revolusjon". (4)
Det er ikke for mye å si at alt forandret seg i Kampuchea etter endringene i 1975-76. Landet ble med et slag forvandlet til en stor landbruksproduserende kollektiv enhet med meget lite industri. 90 prosent av befolkningen ble organisert i kooperativer, hvor alt unntagen noen få personlige eiendeler - var felleseie. Dette skjedde i et samfunn, hvor det ifølge Pot Pots opplysninger tidligere fantes 20 prosent mellombønder og småborgere.
I det nye Kampuchea fantes det ingen kapitalisme, ingen privat småproduksjon og bare små, private jordlapper som kun tjener til familiens eget forbruk. Pengene var blitt avskaffet, så det fantes heller ingen lønn. Kjernefamilien ble bevart, men alle spiste kollektivt sammen. Ingen religionsutøvelse ble tillatt. Munkene ble innrullert i kooperativene. Arbeiderklassen ble ansett for å være ikke-revolusjonær og derfor sendt til kooperativene for å bli revolusjonær. I stedet skapte man begynnelsen til en ny arbeiderklasse, som fortrinnsvis besto av svært unge mennesker - også barn. Det ble ikke gjennomført noen egentlig jordreform, da man hevdet at alle godseiere rett og slett var flyktet. Tilbake sto det så bare å konfiskere all eiendom.
Man gjennomførte kort sagt en revolusjon, der man fra den ene dagen til den andre forsøkte å gå fra føydalismen til noe som lignet svært på et klasseløst kommunistisk samfunn.
Del er ikke vanskelig å forestille seg hvilke motsetninger en slik politikk har skapt i den kampucheanske befolkning. Folket var mobilisert til kamp på et bredt nasjonal-demokratisk enhetsprogram, men ble plutselig stilt overfor et av de mest radikale forsøk på å endre samfunnsformen, som verden ennå har sett. Der hvor 1970-programmet hadde forespeilet en lang rekke demokratiske friheter, var resultatet at bare noen få demokratiske rettigheter ble igjen. Buddhismen ble forbudt, i stedet for å bli en statsreligion. Der hvor den private eiendomsretten til jord og eiendom ble garantert i 1970-programmet, ble alt med ett slag konfiskert av staten. Bøndene fikk ikke - som lovet - rett til å eie den jorda de dyrker. Det nasjonale borgerskap og småborgerskap ble knust som klasse, undervisningssystemet ble redusert til bare å omfatte den mest elementære undervisning.
Sovjetunionens propaganda gjør i dag hele denne politikken til "maoisme i praksis". Generalsekretæren i Vietnams marionetteorganisasjon i Kampuchea, Roch Samai, betegnet i an artikkel i Pravda den 12. mars dette Kampuchea som "det første forsøksfelt utenfor Kina, hvor den maoistiske modell for politisk struktur og folkemord ble plantet". (5)
Men er det riktig at omveltningene i 1975-76 ligger i tråd med den kinesiske revolusjon? Nei, ganske klart ikke.
Den kinesiske revolusjon gjennomgikk flere etapper, og strekker seg over mange årtier. I lyset av den tilbakestående samfunnsformen og de stadige kamper mot japansk, amerikansk og annen intervensjon. ble den kinesiske revolusjon gjennom mange år ført som en bred, demokratisk bevegelse. Den omfattet - ikke minst under kampen mot Japans okkupasjon - svært brede kretser i folket, og rommet både arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet og det nasjonale borgerskap. Da Kina ble proklamert som folkerepublikk den 1. oktober 1949, heiste man det nye flagget, bestående av en stor stjerne og fire små (som symboliserer de fire ovenfornevnte klasser). Først i 1957 erklærte Kinas kommunistiske parti at den sosialistiske omformingen i hovedsak var fullført. Da hadde de kinesiske kommunistene kjempet i 40 år.
Mao Zedongs enhetspolitikk skapte fra tid til annen motstand i Kinas kommunistiske parti. Henvendt til motstanderne av partiets nye taktikk mot den japanske imperialisme sa Mao i 1935: "... enhetsfronten (er) den eneste marxist-leninistiske taktikk. Omvendt er den sekteriske taktikk isolasjonisme, så det forslår. Sekterismen "driver bare fisken ned i dypere vann og jager spurvene inn i buskaset", og det vil drive millioner og atter millioner av massene, denne mektige hær, i armene på fienden, noe han ganske sikkert vil bli begeistret for. I praksis er sekterismen de japanske imperialisters, forrædernes og kollaboratørenes trofaste tjenere. Dens tilhengeres snakk om "det rene" og "det hellige" vil bli forsømt av marxist-leninister og bedret av de japanske imperialister. Vi ønsker absolutt ingen sekterisme, det vi ønsker er den revolusjonære nasjonale enhetsfront, som betyr slutten på de japanske imperialistene, forræderne og kollaboratørene." (6)
Hvis vi betrakter dagens kinesiske sosialisme og sammenligner den med Kampuchea 1975-78, viser det seg store forskjeller. De kinesiske kommunister anerkjenner at utviklingen mot det klasseløse kommunistiske samfunn er særdeles langvarig. I Kina har man både statseiendom og kollektiv eiendom, man har private jordlapper, og man fører en enhetspolitikk overfor restene av småborgerskapet og det nasjonale borgerskap, og tillater bl.a. forskjellige ikke-kommunistiske partier å drive sin virksomhet, Den kinesiske sosialisme har svært lite, om overhodet noe, til felles med Pol Pots Kampuchea.
Hvis vi igjen skal vende oss til Kampuchea, er det åpenbart at det finnes en stor forskjell i taktikk mellom de to revolusjoner. Det neste skritt blir da å undersøke om denne forskjellen skyldes forskjellige betingelser.
Jeg mener, til tross for alle nasjonale og historiske forskjeller, at fellestrekkene mellom de kinesiske og de kampucheanske betingelser er det viktigste. Begge land var halvføydale, de kapitalistiske innslag i samfunnene var meget sporadiske, og trusselen mot den nasjonale sjølråderetten var avgjørende i lange historiske perioder. Vi kan konstatere at det fantes store likhetspunkter mellom Kinas nydemokratiske revolusjon og det nasjonaldemokratiske enhetsfrontprogram opp til 1975.
Forskjellene kommer fram etter 1975. Det er her bemerkelsesverdig at den store endringen i Kampuchea ikke begrunnes med en endret situasjon i landet. I den nevnte talen fra september 1977 gjorde Pol Pot oppmerksom på at forsvaret av landets uavhengighet hadde høyeste prioritet, også etter frigjøringen i 1975. Og de tallrike vietnamesiske angrep, som kulminerte med invasjonen og okkupasjonen av Kampuchea ved årsskiftet, bekreftet i høy grad at det først og fremst dreide seg om å sikre landets nasjonale sjølråderett og gå imot aggresjon og okkupasjon.
Nettopp i denne situasjonen valgte det kommunistiske partiet å forlate den nasjonale enhetsfrontens vei, og påbegynte det de betegnet som en "sosialistisk revolusjon". Det avgjørende spørsmålet er her, om ikke denne politikken ved å svekke enheten i folket, også svekket forsvaret av den kampucheanske nasjon. Etter min oppfatning er det mye som tyder på at omveltningene i 1975 faktisk gjorde det lettere for en utenlandsk aggressor å underlegge seg Kampuchea.
Som nevnt innledningsvis foregår det tilsynelatende en kamp i Kampuchea om linjen i kampen mot den vietnamesiske aggresjonen. Sjøl om det vil skape store vanskeligheter, kan det neppe være tvil om at en tilbakevending til den nasjonaldemokratiske enhetsfrontpolitikken vil være den eneste sjansen for å sikre et nasjonalt, uavhengig Kampuchea i framtiden. Og det må man huske, at en nasjonal enhetspolitikk mot aggresjon, ikke hemmer den sosialistiske revolusjon. Tvert imot vil den kunne sikre at denne revolusjonen kan gjennomføres med størst mulig basis i arbeiderklassen, bøndene og folket.
1) Politisk program for Kampucheas nasjonale enhetsfront, Peking Review 15. mai 1970. [Tilbake]
2) Pressekommunike fra Cambodias sørlige nasjonale kongress, Peking Review 2. mai 1975. [Tilbake]
3) Ny forfatning bekjentgjort, Peking Review 16. januar 1976. [Tilbake]
4) Sekretær Pot Pots tale, Peking Review 7. oktober 1977. [Tilbake]
5) Novosti Presse-nytt 12. mars 1979. [Tilbake]
6) Mao Zedong: Om taktikken mot den japanske imperialisme, 27. desember 1935. Mao Zedong: Utvalgte verker, bind I, Forlaget Oktober, side 141. [Tilbake]
Allerede reportasjene høsten 1978 fra Arbejderavisens delegasjon i Kampuchea reiste en rekke kritiske punkter overfor Kampucheas innenrikspolitikk. Og Hans H Nielsen utdyper kritikken i sin kronikk. Vi avviser den løgnaktige hetsen, og vi støtter kampen mot den vietnamesiske okkupasjonen. Men vi kan ikke fullt ut gå inn for den kampucheanske utviklingsmodellen. En grundig undersøkelse og diskusjon må presisere vårt syn på de forskjellige sider. Her er det særlig politikken overfor bøndene som skal diskuteres.
Hans H Nielsen skriver: "Bøndene fikk ikke - som lovet - rett til å eie den jorda de dyrker." Det het i frigjøringsfronten FUNKs program fra 1970: "10. Garanter bøndenes eiendomsrett til den jorda de dyrker. Skap et rettferdig system med hensyn til leie av jord og renter på lån. 11. Hjelp bøndene med å øke produksjonen og arbeidskapasiteten. Beskytt og utbygg samarbeidet og gode tradisjoner for gjensidig hjelp på landsbygda. 12. Hjelp bøndene med å løse landbruksproblemene ved en rettferdig løsning på unaturlig høy gjeld." (Demos: Sydøstasien?, side 88.)
En vurdering av dette programmet og av linja etter frigjøringen i 1975 må bygge på en undersøkelse av forholdene på landet før og under krigen 1970-75.
Kampuchea var et meget tilbakestående land. Jordbruksproblemet var annerledes enn i mange andre asiatiske land på grunn av det lave utviklingstrinnet. Formelt tilhørte jorda kongen. Bruksretten tilfalt den bonden som dyrket et stykke jord i fem år, og hans etterkommere. Slik forble det gjennom århundrer, bl.a pga. stor fruktbarhet og tynn befolkning. Det var for mye jord i forhold til befolkningen til at den kunne bli et handelsobjekt. Man kan sammenligne med Danmark i tidlig middelalder, hvor man ryddet ny jord og bygget nye landsbyer når de ble for mange i den gamle.
Kjøp og salg av jord startet først i 1950-årene. I 1970 hadde 90 prosent av bøndene fremdeles jord. Men halvparten av dem hadde så lite at de måtte leie av rike bønder, eller ta sesongarbeid i byene eller som landarbeidere, Leie av jord ble betalt med produkter eller i form av arbeid, altså hoveri.
Bøndene levde i sjølberga landsbyfellesskaper, phum'er, der de delvis ernærte seg sjøl, og delvis det munkeklosteret som lå i hver phum. Merproduktet ble avlevert til kongen og hoffet, men det har aldri vært noe stort siden Angkor-riket brøt sammen i 1432, og vanningssystemet forfalt. De virkelig store jordeierne kjennes bare fra Battambang-provinsen i vest og de franske kautsjuk-plantasjer.
Det var altså ikke mangel på jord som var grunnen til bøndenes fattigdom, men lav produktivitet (på grunn av dårlige vanningsanlegg, tilbakestående redskaper, hver families individuelle arbeid på hver sin jordlapp, og tilstedeværelsen av et uproduktivt munkevesen). Grunnen var også at pengeøkonomien trengte seg på i de seneste årtier, og bøndene ble satt i gjeld til de kombinerte ågermenn og handelsmenn. I Battambang skulle bøndene som regel gi over 50 prosent av høsten i leie for jord og renter på gjeld.
Derfor legger FUNK stor vekt på dette problemet og mindre på en jordreform. Likevel ble forrædernes jord konfiskert og utdelt til jordløse bønder under krigen 1970-75.
Det ble oppfordret til dannelse av "Solidaritetsgrupper for produksjon" (gjensidig hjelp-systemer), og enkelte kollektiver ble dannet før 1973. Men krigen gjorde en kollektivisering nødvendig. I begynnelsen av 1973 inngikk USA avtaler med Vietnam og Laos og kunne konsentrere seg om Kampuchea. USA gjennomførte de berømte " teppebombardementer" januar - august 1973, hvor det ble sluppet fire ganger så mange bomber som Hitler slapp over England 1940-45. En million ble drept eller såret. Landbruksjorden ble ødelagt. FUNK sendte 20. mars 1973 ut oppfordring om å danne kollektiver som en nødvendighet for å overleve fysisk, for å sikre matvareproduksjonen og for å beholde produktene i de frigjorte områdene. De ble dannet på phum-nivå, og fortsatte altså det gamle landsbyfellesskapet på et nytt nivå.
Nå når fiender av Kampuchea snakker om tvangskollektivisering, har de på et vis rett: USA framtvang den. Men hensyn til bøndenes eiendomsrett til jorda, har bøndene strengt tatt fått den, bare kollektivt, og ikke individuelt. Og det er ikke sikkert at de har oppfattet FUNKs program som individuell jordeie.
Avskaffelsen av pengene må sees i samme sammenheng. På grunn av den lave produktiviteten og de sjølberga phum'er, kom bare en liten del av produksjonen på markedet. Under krigen kjøpte handelsmenn dette opp til videre salg til Lon Nol-styret og de okkuperte byer til høye priser. På den måten ble en stor del av produksjonen (også fra de frigjorte områdene) solgt til fienden, mens de selv manglet matvarer. Dette ble stoppet med kollektiviseringen i 1973. Overskuddet gikk nå til frigjøringen, og den ble ikke solgt, men gitt. Dermed ble pengesirkulasjonen begrenset med 80 prosent i de frigjorte områdene i 1974.
Denne type økonomi ble videreført under gjenoppbyggingen etter frigjøringen i 1975. Det ble trykket pengesedler, og man avviste ikke muligheten for å innføre penger igjen på et senere tidspunkt. Men foreløpig fungerte det slik at kollektivene leverte sitt overskudd til staten etter å ha beholdt en kvote til forbruk, nydyrking osv. Staten lagret en del og eksporterte en annen del. Importvarer ble ikke fordelt i forhold til leveransene til staten, men etter statsmaktens skjønn, ofte i forhold til innbyggertall.
Noen marxistiske iakttagere bar betegnet dette som en mellomform mellom sosialistisk og kommunistisk fordeling. Men fordelingen "etter skjønn" kan ikke kalles helt eller delvis kommunistisk. En kommunistisk fordeling (enhver arbeider etter evne og får etter behov) forutsetter rikelig med produkter. Men i Kampuchea delte man ikke av overflod og rikdom. Man rasjonerte de få og knappe produktene.
Derimot er likheten med phum'ens gamle forhold til den føydale kongen slående!
Lenin kalte Russlands økonomi like etter oktoberrevolusjonen for statskapitalisme, men ennå ikke sosialisme, tilsvarende er det vel mest riktig å kalle Kampucheas økonomi for statsføydalisme. Men denne statsføydalistiske økonomi var naturligvis den riktige veien fram på landsbygda i Kampuchea. Den bygget på landets situasjon og forutsetninger og muliggjorde en rask gjenoppbygging. Og den muliggjorde det andre store framskrittet i tillegg til kollektiviseringen: bygging av vanningsanlegg, som sikrer økt produksjon og verner mot oversvømmelser.
Ser vi isolert på de kampucheanske bønder (85 prosent av befolkningen), må denne utviklingen ha vært et stort framskritt og blitt hilst velkommen.
Men overfor resten av befolkningen var den kampucheanske innenrikspolitikken tvilsom. Her har Hans H Nielsen helt rett.
Partiet mente sjøl at frigjøringa i 1975 betød overgang fra den nasjonaldemokratiske fase til den sosialistiske fase av revolusjonen, og at man ved å evakuere byene og spre befolkningen på landet, hadde skapt et klasseløst samfunn. Dette var problematisk. Man oppløste totalt den gamle arbeiderklassen, Den hadde vært liten (2 prosent av befolkninga) og preget av sin spesielle situasjon i landet, men den hadde vist kampvilje, både nasjonalt og klassemessig. Den ble sendt på landet for å forandre sin tankegang. Det kan neppe ha vært riktig.
Småborgerskapet og det nasjonale borgerskap fikk i FUNKs program løfte om å bevare sin status. Men de ble sendt ut for å dele bøndenes kår. De må ha blitt svært skeptiske overfor partiet, og hatt forbehold mot å inngå en ny enhetsfront med partiet mot vietnameserne. Naturlig nok er det viktigste trekk i KNUFNS' program å gi dem statusen tilbake. Derimot har KNUFNS intet å tilby bøndene.
Buddhismen skulle ifølge FUNKs program forbli statsreligion. I stedet ble munkene sendt ut på jordene. De har vært av bondeætt, og munker og prester har en lang tradisjon i å lede den nasjonale kampen. De må ha følt et nært interessefellesskap med bøndene. Men en så rask oppløsning av et så sentralt ledd i samfunn og kultur er problematisk. Noe tilsvarende må gjelde tiltak for å gjøre lesere de svært nære båndene innad i familiene.
Endelig må det trekkes fram at Pol Pot i sin tale den 27. september 1977 ikke ser på motsigelsene i det nye samfunnet som Mao Zedong, men snarere som Stalin og Enver Hoxha: Han ser bare rester av gamle utbytterklasser og utenlandske agenter som kilder til fiendtlige motsetninger, men snakker ikke om faren for at nye privilegerte lag vokser fram i parti og stat og etablerer seg der som et nytt borgerskap.
Man må vurdere Kampucheas innenrikspolitikk på en slik måte; sett i forhold til bøndene var den riktig og nyskapende, men vurdert overfor resten av folket, ikke minst arbeiderklassen. var den "venstre"-opportunistisk. Disse feilene kan ikke bare kalles taktiske. De var av en strategisk karakter, og et virkelig oppgjør med dem er en forutsetning for en ny nasjonal enhet, frigjøring av landet og siden bygging av sosialismen.
Jeg har lest de to innleggene til HHN og ME. Når det gjelder innholdet, så finner jeg saker der jeg er både enig og uenig med begge forfatterne i.
Innledningsvis vil jeg slå fast, at etter min mening representerer denne typen debatt i hovedsak noe nytt og sunt innafor den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Nemlig å granske sosialistiske lands politikk vitenskapelig og se dem som objekter for studium. Det bryter med det som har vært altfor vanlig i de siste 70 åra: å se sosialistiske land som fullkomne idealsamfunn, og studium som noe som skal bekrefte at samfunnsforholda der er perfekte og politikken ikke kan bli riktigere. Å studere samfunnsforholda der, akkurat som samfunnsforholda i andre land, konkret og kritisk, det er i virkeligheten å gå tilbake til den virkelige marxistiske metoden. Det er den eneste medisinen som kan hindre at kommunistene blir apologeter (støttespillere, red.) for feil i sosialistiske land. Det er også bare ved hjelp av denne metoden at nye revolusjoner kan unngå å gjenta gamle revolusjoners feil.
Når dette er sagt, må jeg si at jeg ville ikke starta en debatt om Kampuchea i denne formen akkurat nå. Kampuchea er ikke bare et sosialistisk land. Kampuchea er også innblandet i en krig på liv og død. Den gjelder ikke bare den sosialistiske statens, men sjølve den kampucheanske nasjonens fortsatte eksistens. Et folk står med ryggen mot veggen, det kjemper under trusselen fra vietnamesisk /sovjetisk folkemord. Under slike forhold ville jeg faktisk foretrekke å legge kritiske merknader til side og konsentrere kreftene om solidariteten til kampen er over.
De danske kameratene har altså vurdert annerledes, og det respekterer jeg. Diskusjonen er startet. Så får jeg også ta hansken opp, særskilt ettersom jeg er ganske mye konkret uenig, særlig med Hans Henrik Nilsen.
HHN tar ikke utgangspunkt i det offisielle kampucheanske eller kinesiske propagandabildet av forholdene i Demokratisk Kampuchea. Det gjør han sjølsagt rett i. Det er nødvendig at kommentatoren prøver å skaffe seg sjøl et bilde, på grunnlag av forskjellige tilgjengelige fakta, som han med noenlunde overbevisning kan tru er riktigst.
Opp mot det offisielle propagandabildet stiller han følgende dobbelte påstand:
HHN setter disse to sakene i sammenheng. Han hevder at de angivelig dårlige innenrikspolitiske resultatene er en følge av at Kampucheas kommunistiske parti på et visst tidspunkt avvek fra Mao Zedongs lære om den nydemokratiske revolusjonen, og isteden begynte å føre en ultra-"venstre"-politikk. Han hevder også at for å seire i krigen må Demokratisk Kampuchea gå tilbake til det nydemokratiske stadiet.
Jeg kan ikke med sikkerhet bevise at HHN på alle punkter har urett. Men jeg ser gode grunner til å tvile på at han har rett. I hovedsak fordi en rekke fakta ikke lar seg forklare ut fra HHNs modell. Et minstekrav til en marxistisk analyse må være at den virkelig dekker de tilgjengelige fakta, og den kan absolutt ikke stå i motstrid til dem.
Revolusjonen i Kampuchea etter 1970 har snudd hele det kampucheanske samfunnet opp ned. Enkelt uttrykt har det skjedd gjennom to store omveltninger: Jordrevolusjonen, avskaffinga av føydalismen og kollektiviseringa på landsbygda, og evakueringa av de gamle byene. HHN mener at begge deler var feil og gjorde skade. Men denne teorien skaper også store problemer, og det blir vanskelig å forklare nyere kampucheansk historie, la oss først ta for oss kollektiviseringa.
I utgangspunktet gjør HHN den feilen at han skriver som om kollektiviseringa skjedde i 1975. Problemet er bare at kollektiviseringa i de frigjorte områdene skjedde i 1973. Disse områdene omfatta da mesteparten av territoriet og over halvparten av befolkninga. Det er altså uriktig å framstille kollektiviseringa som en ultra-"venstre"-utvikling som skjedde etter at seieren over amerikanerne var vunnet 17. april 1975. Den var ikke en "feilaktig" linje som erstatta den "riktige" linja som blei fulgt fram til 1975. Eventuelt må HHN påstå at ei "riktig" linje blei ført fram til 1973, for så å bli erstatta av ei "feilaktig" linje overfor mesteparten av befolkninga.
Men i så fall blir det også svært vanskelig å forstå den meget framgangsrike utviklinga til den kampucheanske revolusjonen, nettopp i perioden 1973-75.
I 1973 undertekna vietnameserne Parisavtalen med USA. Følgen var at våpenforsyninga til Kampuchea, som gikk gjennom Nord-Vietnam og Laos, for en tid blei avbrutt. Motsetningene mellom Kampuchea og Vietnam blei skarpere. Det var press på Kampuchea for å få gjennom en våpenhvile etter modell av Paris-avtalen der også, kampucheanerne avviste dette. Isteden gjorde de meget store militære framskritt. Som kjent førte det til at kampucheanerne vant over USA før vietnameserne. Og det til tross for at Vietnam hadde flere soldater med tyngre våpen.
Ifølge HHN skal disse framgangene ha skjedd på tross av at Kampucheas kommunistiske parti erstatta en riktig jordbrukspolitikk med en gæren i 1973! Jeg får ikke det til å stemme.
Både uttalelser fra offisielle talsmenn fra Demokratisk Kampuchea og intervjuer jeg har lest med tilfeldige bønder bekrefter at kollektiviseringa fant sted i 1972-73.
Jeg kjenner heller ikke til at amerikanske etterretningsrapporter eller flyktningerapporter har meldt om noen omfattende misnøye med denne kollektiviseringa. Når det gjelder andre innenrikspolitiske endringer, som f.eks. evakueringa av byene, så mangler det jo ikke på rapporter som melder om slik misnøye.
At amerikanske etterretningskilder virkelig er så effektive at de klarer å fange opp slike tendenser, ble demonstrert under Vietnam-krigen da det ble dokumentert at nasjonale minoritetsgrupper som tidligere hadde støtta FNL delvis gikk over til Saigon-sida, på grunn av misnøye med vietnamesisk sjåvinistisk undertrykking fra ledelsen i frigjøringsbevegelsen.
Når det gjelder utviklinga etter 1975, så vil jeg også ta utgangspunkt i kjente fakta. Disse fakta er bl.a. at utenlandske besøkende rapporterte om ei landsbygd som så velordna ut og der befolkninga ga inntrykk av å være velfødd, avslappa og smilende. (Det siste kan sjølsagt være en følge av tvang, det første ikke.) Under storflommen i Mekong høsten 1978 ga nedre Laos og Thailand tydelig inntrykk fra flyet av å være oversvømt, i det flate Kampuchea derimot kunne kanalsystemene tydelig sees fra lufta, og det virka som om vannmassene var under kontroll. Videre at Kampuchea ga krisehjelp i form av ris til Laos, noe som vel skulle bekrefte at landet hadde overskudd i matproduksjonen.
Sammenlikner vi dette med forholda i nabolanda Laos og spesielt Vietnam, er kontrasten forbausende. Kampuchea var det mest ødelagte av disse tre landa. I Vietnam er underernæringa, tiggeriet og det sosiale kaoset åpenbart, sjøl for korttids besøkende.
Tar vi utgangspunkt i de offisielle kampucheanske framstillingene, så sier de at det var for lite mat i 1975 og 76, og at matproblemet i hovedsak var løst i 1978. Andre opplysninger gjør at jeg trur denne framstillinga er riktig. Dette er et oppsiktsvekkende godt resultat for et krigsherja land i den tredje verden.
Riktignok er de klimatiske forholda for et frodig jordbruk meget gode i Kampuchea. Men det er de også i nedre (vietnamesisk) Mekong- og i Rødeeelv-deltaet i Nord-Vietnam. Likevel er forholda i disse deltaene fullstendig forskjellig fra forholda i Kampuchea.
Ifølge HHN må disse etter min mening meget gode resultatene i jordbruksproduksjonen være oppnådd på tross av en skadelig ultra-"venstre"-linje i jordbrukspolitikken. Jeg kan ikke med min beste vilje få det til å stemme.
Til slutt kort om krigen 1978-79. Etter min mening er resultatene i krigen til nå gode for Demokratisk Kampuchea, etter hva vi kunne vente utfra styrkeforholdet mellom partene. Vietnams første store offensiv ved årsskiftet 1977/78 endte med et stort vietnamesisk tap. Dette bekreftes av USAs etterretningskilder i Thailand, som hørte på radiokommunikasjon på begge sider. Kampene etter invasjonen i januar 1979 fortsetter med den kampucheanske hovedstyrken intakt etter fem måneder. Jeg kjenner ingen andre moderne eksempler på at en liten og dårlig rusta stat har stått imot et overlegent angrep så godt.
Ifølge HHNs modell skjer dette på tross av Demokratisk Kampucheas feilaktige jordbrukspolitikk. Jeg mener det motsatte, nemlig at det bl.a. skjer på grunn av jordbrukspolitikken.
Så langt HHN, personlig trur jeg at krigen mot USA tvang gjennom kollektiviseringa. Den blei gjennomført i 1973 fordi det var nødvendig for å vinne krigen. Her deler jeg synet til ME.
For å forklare dette er det nødvendig å ta utgangspunkt i den konkrete situasjonen i Kampuchea, ikke i Mao Zedongs skjema for gjennomføring av nydemokratisk revolusjon i Kina.
Enkelt uttrykt går Maos skjema ut på at for å seire i revolusjonen i Kina må den gå gjennom flere forskjellige trinn eller etapper. I krigen mot Japan var det riktig å ikke ekspropriere godseierne som var villig til å støtte forsvarskrigen. Isteden blei leien bøndene betalte til dem satt ned. Slik blei det mulig å holde en del patriotiske føydalister innafor fronten mot Japan. I krigen mot Chiang Kai-shek 1946-49 gikk KKP tilbake til å konfiskere godseierjord, den blei delt ut til bøndene, mens rike kapitalistiske bønder i hovedsak fikk fortsette sin jord, og kapitalister og handelsfolk på landsbygda og i byene fikk beholde sin eiendom hvis de ikke støtta Chiang. Slik blei det mulig å holde en del patriotiske og framskrittsvennlige kapitalister innafor fronten i kampen for å avskaffe føydalismen i Kina. Kollektivisering, ekspropriering av kapitalistisk eiendom som skjedde etter 1949, og så langt som mulig gjennom overbevisning og med konsesjoner til kapitalister som var villige til å samarbeide. Dette skjemaet har fungert utmerka - i Kina. Forsøk på å vike fra det - som da "firerbanden" gikk til angrep på konsesjonene til tidligere kapitalister og føydalister etter 1966 - har åpenbart gjort skade. Som alt som har gitt bra resultater, er det sjølsagt mye å lære av dette skjemaet. Men vi må ikke glemme at det stammer fra en analyse av virkeligheten i Kina. Virkeligheten i andre land er alltid forskjellige på noen punkter. Det ville være ytterst merkelig om dette skjemaet i alle detaljer og i alle trinn svarte til behova i andre land, og Mao har heller aldri påstått noe sånt.
Den konkrete situasjonen i Kampuchea åra 1972-75 skilte seg nokså mye fra den i Kina åra 1935-49. Dette veit både jeg og HHN for lite om. Men jeg syns det er et problem at HHN ikke uttaler at han har gjort begrensa studier, og etter mitt syn ikke gjør noen forsøk på å begrunne sine konklusjoner med henvisning til faktiske opplysninger om situasjonen i Kampuchea.
Konkret, så langt jeg veit: Frigjøringsfronten kontrollerte som nevnt mesteparten av territoriet. Som kjent svarte USA på det med å innlede verdenshistorias mest omfattende terrorbombing, langt mer offensiv enn både bombinga over Vietnam og over Europa og Japan under andre verdenskrig. Fra denne bombeoffensiven er det ordet "teppebombing" har blitt internasjonalt kjent. Kampuchea-kartet blei inndelt i ruter. Disse rutene blei bomba systematisk etter tur med sikte på å gjøre det umulig for noen å overleve, produsere og bo innafor ruta som var blitt bomba. Slik tok USA sikte på å fysisk tømme den frigjorte landsbygda for folk.
Utlendinger som har besøkt Kampuchea, forteller at alt som fantes av landsbyer på bygdene i det sentrale og mest tettbefolka Kampuchea (Mekong-deltaet), stort sett var tilintetgjort og rømt. Denne landsbygda i sentral-Kampuchea er ganske åpen og flat, den er ikke dekka av jungel som beskytter mot lufta som mange i Vesten trur. Bøndene bor ikke enkeltvis, spredd utover jorda som i Norge, som ME nevner, men i landsbyfellesskap med konsentrert bosetting. På spørsmål om hvor de var under krigen, fortalte bønder i disse områdene til utenlandske journalister at de var i en ås eller skog i nærheten. Landsbyen de bodde i før og seinere, var ubebodd (opplysninger fra forskjellige delegasjoner som var i Kampuchea i 1978).
Hvilken form for økonomisk organisering av bøndene svarte da best til deres umiddelbare behov? Det betyr: hvilken form ga bøndene best mulig sjanse til å overleve fra dag til dag, og til å vinne krigen mot USA?
Kampucheanerne hevder at det var økonomiske kollektiver som svarte best til deres umiddelbare behov, både av sikkerhetsmessige og økonomiske grunner. Jeg finner denne forklaringa rimelig, ja nærmest sjølinnlysende riktig. Utdeling av jord til bøndene i form av individuelle jordlapper? Åssen skulle det fungere når hele landsbyen måtte rømme rismarkene og dra opp i åsen, og kanskje flytte seg igjen? Jeg trur kollektiv drift av rismarkene som gjorde det mulig å så, transplantere og høste raskt når krigen gjorde det mulig, fortonte seg som helt nødvendig for bøndene sjøl. Jeg trur kollektiv hjelp under rømminga, kollektiv forsyning av de hardest ramte familiene osv. fortonte seg som helt nødvendig.
Jeg tror altså at bøndene sjøl godtok kollektivene som en livsnødvendig økonomisk sjølforsvarsorganisasjon. Denne militær-økonomiske begrunnelsen mener jeg forklarer hvorfor kollektiviseringa skjedde så raskt og blei fulgt av så overbevisende militære resultater fram til 17. april1975.
Når det gjelder de andre økonomiske begrunnelsene for kollektiviseringa under krigen, så er de behandla tilstrekkelig i min forrige artikkel (Røde Fane nr 5/6, 1978). Kampucheanerne hevder at de lot føydalister og rike godseiere beholde jord under begynnelsen av frigjøringskrigen (1970-72), men at dette førte til at jordbruksproduktene blei solgt til den pengesterke amerikanske militærmaskina som besatte storbyene. Hæren og fattigbøndene kunne ikke konkurrere på markedet, så de sto i fare for å sulte. Også utifra dette får kollektiviseringa i 1973 karakter av økonomisk sjølforsvar fra bøndenes side.
Hvis vi refererer tilbake til det kinesiske skjemaet, så ser vi at den kampucheanske bonderevolusjonen gikk gjennom en "nydemokratisk" fase i perioden 1970-72. Etter 1972 derimot avskaffa den føydalismen og rikbonde-kapitalismen på landsbygda nærmest i et slag. Vi ser også at situasjonen i de store frigjorte områdene i Nord-Kina var nokså forskjellig fra situasjonen i de frigjorte områdene i Kampuchea. I Nord-Kina før 1949 fantes det større byer med en mer utvikla håndverks-, manufaktur- og industriproduksjon av varer. Det fantes så å si ikke i Kampuchea. I Nord-Kina var situasjonen heller ikke slik at det var normalt at landsbyene blei jaga opp i åser og fjell. Det var praktisk talt ingen luftkrig, og flertallet av bøndene kunne bli i sitt eget hus og fortsette å dyrke sin egen jordlapp, amerikanerne dreiv dem ikke vekk. Heller ikke fantes det amerikansk-kontrollerte byer midt oppe i de frigjorte områdene, der quislingadministrasjonen var økonomisk sterk, sånn at den kunne støvsuge de frigjorte landdistriktene for jordbruksprodukter ved hjelp av høye priser. Chiangs hær var tvert imot bankerott så langt jeg veit, i rak motsetning til den amerikanske militærmaskina i Phnom Penh som vassa i penger og utstyr til siste dag.
Men utifra dette blir det også feil å anvende det riktige kinesiske skjemaet på en helt annen situasjon, en situasjon som det ikke er skapt for og der det også faktisk blei ubrukelig.
Når det gjelder situasjonen etter frigjøringa, så er argumentene for kollektiviseringa behandla tilstrekkelig i den forrige artikkelen min. Mye av det ME sier samsvarer også med mitt syn.
Kort uttrykt går det ut på at det viktigste for å øke produksjonen i Kampuchea var å bygge vanningsanlegg og få herredømme over Mekong. Videre at det fantes svært lite industri, sånn at det var nødvendig å desentralisere produksjonen og skape en mest mulig fullstendig lokal arbeidsdeling for å tilfredsstille de nødvendigste øyeblikkelige behov. Disse oppgavene mener jeg best kunne løses innafor ramma av videreutvikling av kollektivene.
I tillegg har vi de militære behova for å ikke skape for store sentrer som vietnameserne lett kunne besette, og behovet for å ha en organisering av økonomien som kunne ta imot millionene som blei evakuert fra byene.
Problemet med HHN er at han møter dette med en kritikk av Kampucheas kommunistiske partis politikk, tufta på prinsipielle henvisninger til Mao, men etter mitt skjønn uten noe alvorlig forsøk på å vise åssen disse prinsipielle henvisningene virkelig var anvendbare på den kampucheanske situasjonen.
Det faktum at hele Kampucheas nasjonale økonomi er dominert av jordbruket rundt Mekong skiller Kampucheas økonomi kraftig fra Kinas. Helheten i Kinas økonomi er et langt mer variert og sammensatt bilde. Det finnes knapt noen distrikter i Kina som er så fullstendig dominert av ei elv som Kampuchea er av Mekong. Dessuten finnes få områder i Kina som er så uhyre fruktbare som mesteparten av Kampuchea.
Dette betyr at et "kampucheansk eksperiment" ikke bare ikke passer for Kina, det har også alltid vært umulig for Kina. Den særlige kombinasjonen av vannets overveldende betydning, fruktbarheten og underutviklinga, som er forskjellig fra Kina, drøftes ikke av HHN.
Jeg har det synet at utviklinga av en omfattende privat småproduksjon og private markeder på landsbygda nå kunne trekke arbeidskraft ut av det nødvendige kollektivarbeidet for å få kontroll over Mekong. HHN drøfter ikke dette spørsmålet.
Han drøfter heller ikke de særegne økonomiske problemene som krigen skapte. Alle landveiskommunikasjoner (veier, jernbane osv) var grundig ødelagt i 1975. Disse var bare delvis kommet i bruk igjen våren 1977. Jeg mener at det i seg sjøl var et godt argument for at alle økonomiske problemer på kort sikt måtte løses gjennom en lokal arbeidsdeling.
Jeg har den oppfatninga at kollektivsystemet i hovedsak fungerte bra for bøndene før januar 1979. Vi kjenner til en overflod av flyktningrapporter fra Kampuchea. Men i det materialet jeg har sett, mangler en kategori nesten helt: flyktninger som var bønder på landsbygda før 17. april 1975. Det er tross alt et flertall av befolkninga. Sammen med rapportene fra utenlandske delegasjoner i 1978, som så en (utvendig betraktet) velstelt landsbygd med velnærte bønder, overbeviser det meg om at kollektivsystemet var riktig og vellykket.
I situasjonen etter angrepet i januar 1979 mener jeg argumentene for kollektivene er de samme som under krigen mot USA. Å "gå tilbake til det nydemokratiske stadiet" som HHN tilrår, må logisk sett bety å oppløse kollektivet. I motsetning til HHN trur jeg ikke det ville føre til seier i krigen, men tvert imot til sikkert nederlag.
ME later til å tro (som HHN) at hele den gamle arbeiderklassen i Kampuchea blei oppløst. Så vidt jeg veit, er ikke det helt riktig.
Ifølge de opplysningene jeg kjenner til, var gummiplantasjearbeiderne den største enkeltgruppa innafor det produktive proletariatet. Den omfatta minst mange titusener av arbeidere og var følgelig en relativt stor gruppe innafor et proletariat som ME oppgir til å være på 2 prosent (160.000 om vi tar utgangspunkt i et folketall på 8 millioner).
Gummiplantasjearbeiderne hadde faglige tradisjoner fra frigjøringskrigen. Jeg har inntrykk av at kadre fra gummiplantasjene hele tida har spilt en viktig rolle i partiet, hæren og staten. Gummiplantasjene blei til dels frigjort tidlig og aldri evakuert. I 1978 var gummiplantasjene den eneste sektoren som den norske delegasjonen hørte om, som ikke produserte sin egen ris. Her var det også store fabrikker med flere tusen arbeidere som produserte gummi for eksport, så vidt nordmennene fikk vite med den samme arbeidsstokken som før 1975.
Men mesteparten av byarbeiderne blei sjølsagt evakuert. Det er også vanskelig å skjønne åssen det skulle vært unngått, så lenge hele resten av bybefolkninga blei evakuert.
I motsetning til det HHN tydeligvis mener, var heller ikke evakuering av byene noe nytt fra 1975.
Tvert imot evakuerte FUNK byer så tidlig som 1972-73. 1 første omgang angivelig for å unngå å skape frigjorte byer som mål for teppebombinga.
Total evakuering av befolkninga fra frigjorte områder som blei gjenerobra av amerikanerne, var linja til FUNK fra i hvert fall 1972-73.
Det er sjølsagt riktig at 17. april 1975 betydde noe nytt, for så vidt som at denne linja blei anvendt på millioner av mennesker som var bosatt i de sju største byene.
Men det er ikke riktig å framstille det som om denne linja først oppsto i 1975. Dersom dette var ultra-"venstre", så var denne "venstre"-linja også ganske sikkert slått gjennom i 1972-73.
Når HHN tar avstand fra evakueringa av byene i 1975, og ME erklærer at han mener at her har HHN "helt rett", så skiller vi definitivt lag. Her står våre syn diametralt motsatt.
Argumentene for evakuering av byene står for meg som overveldende.
De var for det første militære. Kampucheanerne hevder at det forelå planer for raske motkupp med utgangspunkt i hemmelige organisasjoner og våpenlagre i Phnom Penh så snart byen var tatt. Myrdal hevder, jeg tror med kinesiske kilder, at det fantes en vietnamesisk plan for å ta Phnom Penh i 1975. Det er åpenbart klart, at dersom Demokratisk Kampuchea hadde gjenbefolket byene før januar 1979, så ville det skapt feite krigsbytter for Vietnam under den store offensiven. Alle militære argumenter taler, isolert sett, for å evakuere byene, slik at de ikke blir fristende militære mål.
For det andre var argumentene økonomiske. Etter mitt skjønn er disse argumentene minst like overbevisende som de militære. Bybefolkninga var på flere millioner. Den produserte ikke mat og heller ikke noe særlig annet. For det meste besto den av arbeidsløse flyktninger. Den blei fødd av ei gigantisk amerikansk luftbru som fløy inn svære mengder mat. Etter 17. april var det sjølsagt slutt på den. De fantes ikke noe alternativ til denne luftbrua. Det fantes heller ikke matlagre på den kampucheanske landsbygda som kunne fø denne gigantiske bybefolkninga. Og det fantes heller ikke veier og jernbaner som kunne frakte disse ikke-eksisterende lagrene fram til byene. Partiet valgte å sende menneskene dit maten var. Det skjedde gjennom en rask evakuering, og det blei brukt tvang.
Det er sjølsagt ikke uvesentlig når HHN og ME peker på nødvendigheten av allianser i Kampuchea med patriotisk borgerskap og småborgerskap, hevder at arbeiderklassen i byene hadde progressive tradisjoner osv. Men om dette skal ha verdi som argumenter for at Kampucheas kommunistiske parti har fulgt ei ultra-"venstre"-linje, så må HHN og ME også forklare hvilket alternativ som fantes til evakueringa i april1975.
I april sto parti og regjering overfor et virkelig og akutt problem. Massene i byene kunne ikke skaffes mat der de var. Regjeringa kunne ikke beholde makta med en sultende bybefolkning i kaos og opprør. Dette virkelige problemet kunne neppe løses ved å henvise allment til nødvendigheten av allianser med det patriotiske borgerskapet eller arbeiderklassens progressive tradisjoner. Det ville neppe mette noen mager.
Jeg skal ikke påstå ta denne politikken var populær. Tvert imot går jeg ut fra at for store deler av bybefolkninga var den svært upopulær.
Jeg kan tenke meg at tidligere bønder som hadde levd noen år i flyktningleirer rundt storbyene relativt godvillig gikk med på evakueringa. På den andre sida ville statstjenestemenn, intellektuelle, funksjonærer, småhandlende, byarbeidere av forskjellig slag rimeligvis oppleve situasjonen som evakuert som uvant og jævlig. Jordbruksarbeid i Kampuchea er fattigslig og hardt. For en funksjonær som mangla fysikken til det og som hadde bymessige vaner, måtte det være forferdelig å komme ut på landsbygda, leve i ei hytte og vasse i gjørma dag etter dag.
I begynnelsen var det sikkert sparsomt med boplass og redskaper til de evakuerte. Malaria var utbredt. Det var minst ett år med for lite mat. Døde mange? Jeg vil gå ut fra det.
Var det omfattende misnøye? Sikkert. Flyktningrapporter og forsiktige uttalelser fra offentlige tjenestemenn forteller samme historia. Flyktningene til dels løgnaktig og overdrevet, men mye er trolig sant også. Tjenestemennene sikkert uten å trekke fram de verste problemene. Felles er det at de sier at de evakuerte var misfornøyde. Førte det til protester, flukt, opprørsforsøk blant noen av de evakuerte? Jeg trur det.
Blei det gjort feil? Det blir alltid gjort feil. Kadrene i Kampuchea er for det meste svært unge. Hele befolkninga er svært ung (store barnetall, lav gjennomsnittsalder). De som kunne dra hjemmefra og bli med i frigjøringskrigen var ikke voksne fedre (og mødre) med ansvar for familien og jorda, det var unge fattigbondesønner og -døtre i tenåra, ugifte og ubundne. Partiet var nokså lite før 1970. Etter 1975 skulle det administrere 8 millioner mennesker. Unge gutter og jenter i tenåra, med all sin erfaring fra tre eller fem eller sju års krig, skulle bl.a administrere hundretusener av tidligere byfolk som var blitt landarbeidere mot sin vilje.
Skjedde det overgrep under bøndenes oppgjør med den føydale overklassen? Under dette oppgjøret tok bøndene hevn for århundrers undertrykkelse. Sikkert gikk det også brutalt for seg, og sikkert gikk det også ut over uskyldige. Var det ikke sånn, så hadde det vært den første store bonderevolusjonen i verdenshistoria som hadde unngått det. Skjedde det overgrep i oppgjøret med pro-amerikanske forrædere? Sikkert. Skjedde det overgrep under og etter tvangsevakueringa av delvis uvillige byfolk? Sikkert.
Men spørsmålet er ikke om det foregikk overgrep. Spørsmålet er om det fantes noe alternativ til sjølve hovedlinjene i politikken. Jeg klarer ikke å se at det fantes noe bedre og mer realistisk alternativ.
At den veien Kampuchea gikk, var smertefull, og at det så også blei gjort en del feil, er jeg i så fall nødt til å godta. Dersom det var prisen landet måtte betale for å kjempe seg fritt, og prisen bonderevolusjonen krevde for at bøndene skulle kunne kaste undertrykkerne.
Det er også vanskelig å moralisere over det, dersom noen av de unge kadrene har oppført seg brutalt. Unge gutter, og jenter, oppvokst i fattigdom og analfabetisme, med et brennende hat til føydalistene og USAs lakeier, har ikke de samme forutsetningene som intellektuelt skolerte kommunister i det rike og fredelige vesten, f.eks Norge og Danmark.
Jeg sier ikke dette fordi jeg trur på vietnamesernes historier om at befolkninga er redusert til tre millioner. Tvert imot ser jeg massemordhistoriene som effektivt motbevist av pålitelig informasjon i de siste åra. Men det har opplagt vært en omfattende terror som har ramma tusener av revolusjonens motstandere og sannsynligvis også noen uskyldige. Hvilken revolusjon i den tredje verden har unngått det? Skal vi bli mot revolusjoner i den tredje verden fordi det uunngåelig skjer?
HHN mener tydeligvis at Kampucheas kommunistiske parti bør vende tilbake til perioden før 1972-73 (som han feilaktig kaller perioden 1975-76). Han ser dette som forutsetninga for seier i kampen mot Vietnam.
Jeg har ikke drøfta om det har vært gjort taktiske feil overfor personen Sihanouk og hans krets. Kanskje har det det. I så fall er det viktig nok. Jeg har heller ikke drøfta om det, innafor ramma av kollektiviseringa og evakueringa fra byene, kunne ha sært gitt konsesjoner til patriotiske føydalister, borgere, småborgere, intellektuelle osv. Kanskje. Jeg har ikke undersøkt spørsmålet. Men jeg kan ikke avvise problemstillinga.
Jeg har heller ikke drøfta om det finnes grupper, f.eks i Thailand, som har vært i opposisjon til regjeringa Pol Pot, men som nå kan vinnes for en enhetsfront mot Vietnam og Sovjet.
Om tilbakegangen til en nasjonal-demokratisk enhetsfrontlinje betyr sånne politiske tiltak og sanksjoner, så trur jeg det er riktig. Sånt er trulig nødvendig nå.
Men jeg oppfatter det som at HHNs oppfatning går lengre. Skal det nemlig virkelig være tale om å gå tilbake til FUNKs opprinnelige enhetsfrontsprogram, så må også eiendomsformene og den økonomiske organiseringa av samfunnet endres sånn at det blir meningsfylt.
Det må bety å gjenopprette byene. Ikke gjennom å befolke dem gradvis og på nytt, men gjennom å la de gamle småindustrielle og småhandelsfolk (i det minste) få dra tilbake og ta opp sin gamle virksomhet. Det må bety tilsvarende skritt på landsbygda. Formodentlig også å dele opp kollektivene og gi bøndene individuelle jordstykker i stedet.
Jeg trur, som før nevnt, at en oppløsning av kollektivene nettopp nå ville bety en katastrofe for den fortsatte krigføringa mot vietnameserne.
Hva så med gjenopprettelse av byene og den gamle handels- og industrikapitalistiske virksomheten? Dette er ikke så helt enkelt. Dette forutsetter jo nemlig at det finnes penger. Det forutsetter nemlig at disse sektorene finner noen å handle med. Ikke så lett, så lenge kollektivene i all hovedsak bygger på indre arbeidsdeling og omtrent ikke utveksler produkter. Skal industrikapitalister handle med kollektivene via staten? I så fall må handelen mellom staten og kollektivene også gjenopprettes. Det forutsetter at jordbruksprodusentene selger jordbruksprodukter billig og får industrivarer dyrt. "Ett tonn ris for ei pakke spiker." Det vil også øke skillene mellom rike og fattige kollektiver.
Er det så sikkert at kollektivbøndene frivillig ville gå med på at byene blei gjenoppretta i gammal form?
ME peker på at vietnamesernes quislingfront ("KNUFNS") i hovedsak har på programmet poster som frir til tvangsevakuert bybefolkning. En riktig observasjon. Men samtidig er det verdt å merke seg at vietnameserne sjøl har ikke klart å gjenbefolke de byene de har erobra etter at de gikk inn i Kampuchea. Det forutsetter nemlig handel mellom by og land. Vietnameserne ligger i krig med landsbefolkninga. De handler ikke med jordbruksprodukter, de kommer med soldater og prøver å ta dem. Hvem skulle en bybefolkning i det okkuperte Kampuchea handle med? Vietnameserne? Vietnameserne har visserlig behov for varer, men de har ikke noe å bytte med. Spesielt ikke mat, og ingen kan overleve uten mat til bybefolkninga.
Nå går folketog gjennom Kampuchea til baser i sørøst. Andre baser ligger i de uveisomme junglene i nordvest, underutvikla områder sjøl til å være i Kampuchea. Å gå tilbake til økonomien fra før 1972 i de frigjorte områdene nå, trur jeg er tilnærmelsesvis like umulig som å innføre kampucheanske kollektiver i Danmark.
På dette punktet vil jeg komme tilbake til mine mer prinsipielle innvendinger mot HHNs metode.
Hans utgangspunkt er å utsette den kampucheanske modellen for kritisk gransking. Til dette har jeg ingen innvendinger. Tvert imot er det riktig medisin for den kommunistiske verdensbevegelsen å lære seg å gjøre sånne granskinger. Jeg har altså et annet syn på om dette er det taktisk riktige tidspunktet for å foreta en sånn gransking av akkurat Kampuchea, men det er et underordna spørsmål.
Den måten han angriper problemet på, når han skal foreta en sånn gransking, oppfatter jeg derimot som feilaktig. I artikkelen tar han i meget liten grad utgangspunkt i konkrete fakta om situasjonen i Kampuchea. Derimot blir en hovedstolpe i framstillinga et langt sitat fra Mao Zedong. Dette er med respekt å melde hverken Marx' eller Maos metode.
For å få kabalen til å gå opp, henviser han til store endringer i politikken, som angivelig skjedde etter 1975. Etter min mening er det feil. Jeg mener en vitenskapelig gransking av historiske fakta viser at disse endringene skjedde i 1972-73. (Jeg har behandla dette overflatisk her, for videre dokumentasjon henviser jeg f.eks til en artikkel av Malcolm Caldwell i Kommunistisk tidsskrift nr 2-3, 1979.) Dermed faller hele argumentasjonen om "riktig politikk opp til 1975 og feilaktig politikk etterpå" bort, etter min mening.
HHN gjør denne feilen også fordi han ikke leiter opp og analyserer hva som virkelig skjedde inne i Kampuchea, men han går ut fra offisielle programerklæringer for frigjøringsfronten. Derfor plasserer han f.eks. kollektiviseringa i 1975-76 (da grunnloven blei endra), og ikke i 1972-73 (da den virkelig skjedde).
HHN slår fast at utviklinga i Kampuchea har gått en annen vei enn den i Kina. Det har han sjølsagt helt rett i. Så stiller han spørsmålet om dette skyldes forskjellige betingelser. Men dette problemet gransker han i virkeligheten ikke, han bare postulerer at det som er felles er viktigst.
Dette er ganske utilfredsstillende. Som jeg har vært inne på er forskjellene faktisk ganske store. Utenom det jeg har nevnt (naturforhold, konkrete forhold under krigen), så var også Kampucheas økonomiske utviklingsnivå før 1970 et annet enn Kinas i 1935. Kina var et jordbruksland som samtidig hadde en god del moderne produksjon, og en utvikla kapitalisme. Riktignok "drukna" denne moderne produksjonen innafor en halvføydal jordbrukssektor, men i absolutte tall var det likevel ikke så små saker det dreide seg om, bl.a fordi Kina er et stort land. Den moderne industriproduksjonen i Kampuchea var, etter alt jeg har lest, mye mindre betydningsfull innafor hele den kampucheanske økonomien. Den lille kapitalistiske sektoren var mye mer dominert av kompradorkapitalisme og åger enn i Kina.
De kampucheanske marxistene hevda før 1970 at byene i Kampuchea var uproduktive og ødeleggende for den nasjonale økonomiske utviklinga. (Jfr tidligere referert artikkel av Caldwell, Kommunistisk tidsskrift nr 2-3, 1979.) Liknende synspunkter uttrykkes av Jan Myrdal, som trekker paralleller til byene i Sør-Italia på begynnelsen av 1800-tallet med referanser til Gramsci (se forskjellige "Skriftställninger" i Folket i Bild/Kulturfront 1978-79). Og av Samir Amin, kjent afrikansk økonom, som i en artikkel fra 1976 holdt fram "den kampucheanske modellen" som et mulig forbilde for revolusjoner i en del svært tilbakeliggende afrikanske land (se Ikwezi nr 10).
Jeg har ikke studert disse problemene. Jeg har verken studert Gramscis uttalelser om Sør-Italia eller de kampucheanske ledernes økonomiske skrifter fra før 1970. Jeg veit ikke hva som er riktig og hva som er gærent.
Men HHNs enkle konstatering av at "fellestrekkene mellom de kinesiske og de kampucheanske betingelser er de overveiende ..." er helt utilfredsstillende for meg. Jeg ønsker i så fall en konkret forklaring på hvorfor vi ikke skal ta mer hensyn til de iøynefallende forskjellene. Jeg ønsker også en konkret forklaring på hvorfor Khieu Samphan og Samir Amin, begge angivelige marxistiske økonomer som har studert de faktiske forholda en del, tar feil.
HHN referer til Mao. Han klarer ganske lett å påvise at kampucheanerne ikke har fulgt Maos skjema. For meg ser det ut som om hans resonnement slutter der. Jeg mener derimot at det burde begynne der.
Jeg mener hans argumentasjon nettopp er et tilbakefall til den feilaktige stil i den kommunistiske bevegelsen, som hans utmerkete, kritiske intensjoner representerer et brudd med.
Samme type argumentasjon blei nemlig i sin tid også brukt mot Mao. Komintern og det sovjetiske partiet under Stalin slo nemlig gang på gang fast at Mao ikke fulgte den "russiske" veien. Slik var det i 1935 og slik var det i 1950. Det var utfra et feilaktig syn på marxismen, som ble sett på som en ferdig og perfekt teori som alt hadde behandla alle tenkelige situasjoner som kunne oppstå. Derfor var f.eks. Stalin etter 1950 mot Maos linje med å kjøpe ut det kinesiske borgerskapet.
Jeg trur mange revolusjoner har lidd nederlag fordi partiene lette etter en måte å kopiere den sovjetiske oktoberrevolusjonen på. De kommunistiske partiene vil gjenta de samme feila om de på samme slaviske måte prøver å kopiere den kinesiske revolusjonen.
Verden består av mange og ganske forskjellige land. USA, Færøyane, Norge og Bulgaria er kapitalistiske land. Revolusjonene og de sosialistiske systemene der vil ganske sikkert bli kraftig forskjellige.
"Den tredje verden" er et nyttig samlebegrep. Men det omfatter også meget forskjellige land. Argentina er et undertrykt kapitalistisk land. Bhutan er fortsatt i hovedsak føydalt. Revolusjonen i Brasil og i Burundi må bli meget forskjellige.
Utfra dette mener jeg i utgangspunktet at det er tillitvekkende at de kampucheanske kommunistene så åpenbart ikke er "kinesere". Det samsvarer med min oppfatning av korrekt bruk av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, nemlig som en metode til å analysere situasjonen i sitt eget land og ikke som en fasit.
Likevel kan det hende at de gjør meget store feil. For så vidt kan det godt hende at HHN har en god del rett i sin skepsis til f.eks. enhetspolitikken.
Men skal han bevise det, må han gå fram på en annen måte. Han må analysere den virkelige innenrikspolitikken i Kampuchea utifra fakta. Han må påvise at den fungerer dårlig og hvorfor, og ikke bare si at den ikke stemmer med "boka". Så lenge det blir hovedargumentasjonen, mener jeg at hans kritikk skjemmes av dogmatisme og derfor også dessverre blir av liten verdi.
Jeg mener MEs artikkel er bedre, fordi den er mer konkret. Her er det en hel del å lære. Jeg har likevel teoretiske innvendinger mot et par av hans oppfatninger.
ME hevder at det ikke går an å kalle fordelinga i Kampuchea for en mellomform mellom sosialistisk og kommunistisk, fordi "En kommunistisk fordeling (enhver arbeider etter evne og mottar etter behov) forutsetter rikelighet av produkter. Men i Kampuchea deltes man ikke om overflod og rikelighet. Man rasjonerte de få og knappe produkter."
Mitt inntrykk av den konkrete situasjonen er at når det gjaldt enkelte jordbruksprodukter var det virkelig overflod til forbruk høsten 1978, i hvert fall i Mekong-området. Men i hovedsak herska sjølsagt knapphet.
Likevel har ikke ME rett. For definisjonen på kommunisme er ikke som han sier, fri fordeling bygd på overflod. Det han da snakker om, er den framtidige kommunismen. Men marxismen opererer også med andre former for kommunisme. Jfr urkommunismen, det primitive, klasseløse samfunnet der det ikke hersker noen likhet bygd på overflod, men tvert imot likhet bygd på fattigdom. Kommunisme betyr et samfunn der det ikke finnes privateiendom til produksjonsmidler og ikke noen klassedeling bygd på ulik fordeling av produktet. Utifra dette er det riktig å si at fordelinga i Kampuchea har kommunistiske trekk, men det er sjølsagt ikke noen høyt utvikla kommunisme det dreier seg om.
ME peker på likheten i samfunnsoppbygginga i Demokratisk Kampuchea og i det gamle Khmer-kongedømme. Det gjør han rett i. Det gamle Khmer-kongedømmet og det nye Kampuchea brukte i hovedsak de samme produksjonsmidlene (vanningssystemer kombinert med enkle jordbruksredskaper) og organiserte i store trekk produksjonen på samme måte. Jeg trur også vi vil få se mange felles trekk i samfunnsorganiseringa mellom de utvikla monopolkapitalistiske statene og de sosialistiske statene som før eller seinere kommer i vesten.
Derimot mener jeg han tar feil når han på dette grunnlaget kaller Demokratisk Kampuchea for "statsføydalistisk". Det gamle Khmer-kongedømmet bygde på kongens eiendomsrett til all jorda i landet. På grunnlag av dette blei bøndene utsatt for en brutal skatteutplyndring som dreiv dem ned i fattigdom. Midlene blei brukt til vanningsanlegg, ei svær sentral militærmaskin og føydalistenes enorme luksus og praktutfoldelse.
Hvem eide jorda i Demokratisk Kampuchea? Utgjorde de sentrale parti- og statskadrene en "klasse" som eide bøndenes jord? Statsapparatet utvikla en økonomisk politikk som tok sikte på å belaste bøndene minst mulig. Byene blei ikke bygd opp til kjempestørrelse som i Angkor-perioden, men tvert imot trappa ned. Statsadministrasjonen, industrien og hæren dyrka mat og laga forbruksprodukter til seg sjøl for å belaste bøndene minst mulig. Administrasjonen var liten, levde ytterst enkelt og dyrka sjøl jord.
Sjøl om formene er delvis felles, så kan jeg ikke forstå annet enn at det dreier seg om sosialisme. Dvs samfunnsmessig eiendom av produksjonsmidlene, disponert av staten, og fordeling av produksjonen til produsentenes individuelle og kollektive konsum.
Når det gjelder muligheten for å holde på de nåværende økonomiske formene i et framtidig, mer industrialisert Kampuchea, har jeg store forbehold.
Når det gjelder en del av de sentrale skrifter som partiet i Kampuchea har sendt ut, deler jeg MEs kritikk overfor deres idealistiske overtoner.